Kunstkonservering: Hvordan bevare kunstverk for fremtidige generasjoner
Å stå foran et kunstverk kan være en dypt personlig opplevelse. Det er et vindu til en annen tid, en annen kultur, eller rett og slett et annet menneskes sjel. Jeg har selv tilbrakt utallige timer på gallerier og museer, både her hjemme i Norge og ute i verden, og følelsen av ærefrykt overfor et mesterverk som har overlevd århundrer, er alltid like sterk. Men kunstverk er ikke evige av seg selv. De er fysiske objekter, skapt av materialer som uunngåelig påvirkes av tidens tann. Derfor er kunstkonservering så utrolig viktig – det er et fagfelt dedikert til å forstå, beskytte og bevare disse kulturskattene, slik at også de som kommer etter oss kan få oppleve dem.
Hva er kunstkonservering og hvordan jobber konservatoren?
Definisjon og mål
Kunstkonservering er langt mer enn bare å reparere en rift i et lerret eller lime sammen en brukket skulptur. Det er en kompleks og tverrfaglig disiplin som kombinerer kunsthistorisk kunnskap, materialvitenskap og praktiske ferdigheter. Kjernen i faget er å bevare kunstverkets fysiske og estetiske integritet for nåværende og fremtidige generasjoner. Som Midwest Art Conservation Center (MACC) beskriver, omfatter dette en helhetlig tilnærming med fire hovedområder: grundig undersøkelse for å forstå verkets tilstand og oppbygning, nøyaktig dokumentasjon av funn og tiltak, eventuell behandling for å stabilisere eller reparere skader (også kjent som restaurering), og ikke minst, forebyggende konservering for å minimere fremtidig forfall. Det handler om å respektere kunstnerens intensjon og verkets historie, samtidig som man sikrer dets overlevelse. Fagfeltet omfatter et bredt spekter av objekter, fra malerier og skulpturer til grafikk, fotografier og komplekse installasjoner, slik institusjoner som danske Kunstkonserveringen jobber med i sitt brede virke for museer og samlere.
Konservatorens verktøykasse fra øyne til teknologi
Før en konservator i det hele tatt vurderer å røre et kunstverk, starter en omfattende detektivprosess. Det handler om å forstå materialene kunstneren brukte, teknikken som ble anvendt, og hvordan verket har endret seg over tid. Den første fasen er alltid en grundig visuell undersøkelse. Ofte brukes spesielle lyssettingsteknikker som ‘strykende lys’, der lyset kommer lavt inn fra siden for å avsløre selv små ujevnheter i overflatens tekstur og topografi. Mikroskoper er uunnværlige for å studere detaljer som penselstrøk, pigmentkorn og overflatens tilstand, slik Museum of Fine Arts i Houston viser med analyser av Volpis malerier, hvor blyantskisser under malingen ble avdekket.
Men konservatorens øyne ser dypere enn som så. Avanserte bildeteknikker som ultrafiolett (UV) og infrarød (IR) belysning lar oss se gjennom overflatelag. UV-lys kan få visse materialer, som noen typer ferniss, til å lyse opp (fluorescere), noe som kan avsløre omfanget av fernissen, tidligere retusjeringer eller overmalinger. Dette kalles UV-indusert synlig fluorescens (UVF). Infrarød reflektografi (IRR) utnytter at enkelte pigmenter blir gjennomsiktige i infrarødt lys, mens andre forblir ugjennomsiktige. Dette kan avsløre underliggende skisser eller endringer kunstneren har gjort, som vist i undersøkelser ved National Gallery Singapore av Cheong Soo Piengs verk, hvor hans lagdelingsteknikk ble studert.
I noen tilfeller må man gå enda grundigere til verks. Røntgenundersøkelser, lik de vi kjenner fra medisinen, kan gi uvurderlig informasjon om et maleris indre struktur, skjulte skader, tidligere reparasjoner eller endringer kunstneren har gjort underveis. Andre teknikker, som røntgenfluorescensspektroskopi (XRF) – en metode som identifiserer kjemiske grunnstoffer i materialer uten å måtte ta prøver – kan avsløre hvilke pigmenter som er brukt eller sammensetningen av metall-legeringer. Når det er absolutt nødvendig, kan mikroskopiske prøver tas fra allerede skadede eller skjulte områder. Disse små prøvene kan analyseres med avanserte metoder som kromatografi eller spektroskopi for å gi detaljert informasjon om malingslagenes oppbygning (‘stratigrafi’) eller bindemidlenes sammensetning. Som Det Kongelige Akademi i Danmark påpeker, er slik kunnskap avgjørende for å kunne velge riktig og skånsom konserveringsmetode, og studenter der får praktisk erfaring med slike analyser.
Utfordringer og løsninger i kunstbevaring
Når vi forstår hvordan konservatorer undersøker et kunstverk, blir neste spørsmål: Hva er det egentlig disse verdifulle verkene må beskyttes mot, og hvordan går konservatorene frem for å møte disse utfordringene? Kunsten lever i en evig balansegang mellom bevaring og forfall.
Trusler mot kunsten de ti forringelsesfaktorene
Kunstverk lever i en konstant kamp mot nedbrytning. Det er en rekke faktorer, ofte kalt de ti ‘forringelsesfaktorene’, som truer deres eksistens. Disse inkluderer fysiske krefter (støt, vibrasjoner, feil håndtering), brann, vann (lekkasjer, flom, høy fuktighet), tyveri og vandalisme, skadedyr (insekter, gnagere) og mugg, forurensning (støv, gasser, røyk), lys (spesielt UV-stråling som bleker farger og bryter ned materialer), feil temperatur (for høyt, for lavt, eller svingende) og feil relativ luftfuktighet (for tørt, for fuktig, eller svingende). Den tiende faktoren er dissosiasjon – tap av informasjon knyttet til objektet, som dets historie, proveniens eller betydning, som også reduserer dets verdi og forståelse.
Materialenes sårbarhet og iboende svakheter
Materialene et kunstverk er laget av – enten det er lerret (lin, bomull), trepanel (eik, poppel, furu), papir, oljemaling, akryl, metall, stein eller moderne plastmaterialer – reagerer ulikt på disse truslene. Mange organiske materialer som tre og lerret er ‘hygroskopiske’, det vil si at de naturlig absorberer og avgir fuktighet fra omgivelsene, nesten som en svamp. Store og raske svingninger i relativ luftfuktighet, som Canadian Conservation Institute beskriver, kan føre til at disse materialene utvider seg og trekker seg sammen. Dette skaper indre spenninger som kan resultere i at malingslag sprekker og løsner, eller at trepaneler slår seg og sprekker. Lys, spesielt sollys med sitt høye UV-innhold, bleker farger og bryter ned organiske materialer som papir og tekstiler over tid. Luftforurensning, som sot eller kjemiske gasser, kan legge seg som et skadelig belegg på overflater eller reagere kjemisk med materialene.
Selv kunstnerens egne valg kan påvirke verkets levetid. Bruk av materialer av lav kvalitet eller uheldige teknikker kan skape ‘iboende svakheter’ som gjør verket mer sårbart for nedbrytning fra starten av. Som Owens Art Gallery påpeker, er kunstverk dynamiske og endres kontinuerlig fra de skapes. Moderne og samtidskunst byr på særlige utfordringer, da kunstnere ofte eksperimenterer med utradisjonelle og noen ganger kjemisk ustabile materialer som plast, industrielle komponenter eller organiske elementer. Moderna Museet i Stockholm understreker hvordan dette krever nytenkning, forskning og utvikling av nye konserveringsmetoder for å finne bærekraftige løsninger for bevaring, et felt hvor de også deltar i forskningsprosjekter som MOXY, som ser på løsninger inspirert av romfartsteknologi.
Forebyggende konservering den viktigste jobben
Den aller viktigste jobben en konservator gjør, er kanskje den som synes minst: forebyggende konservering. Målet er å skape et stabilt og trygt miljø rundt kunstverket for å bremse nedbrytningsprosessene så mye som mulig. Dette handler primært om å kontrollere klimaet – temperatur og relativ luftfuktighet – og holde det så stabilt som mulig, uten store og brå svingninger. Som Museumstjenesten ved MiA anbefaler for private hjem, er det viktig å unngå plassering nær varmekilder (radiatorer, peiser), i direkte sollys eller på kalde, dårlig isolerte yttervegger hvor kondens kan oppstå. Riktig belysning med lave nivåer og filtrering av skadelig UV-stråling er også avgjørende. God luftkvalitet, fri for forurensende stoffer som sigarettrøyk eller sot fra stearinlys, er viktig.
Sikker håndtering er essensielt for å unngå fysisk skade. Bruk alltid rene bomulls- eller nitrilhansker for å unngå fingeravtrykk og fett på overflater. Løft og bær malerier ved å støtte rammen eller baksiden med begge hender – aldri etter topplisten eller ved å berøre selve maleriet. Forsvarlig innramming gir betydelig beskyttelse. Dette innebærer bruk av syrefrie materialer (passepartout, bakpapp) for å unngå kjemisk skade, en solid bakplate som beskytter mot støt og støv, og gjerne en avstandsholder (‘spacer’) mellom kunstverket og glasset for å sikre luftsirkulasjon og unngå direkte kontakt. UV-beskyttende glass er også en god investering. Trygg lagring og transport, integrert skadedyrkontroll og gode beredskapsplaner for brann eller vannskader hører også med i profesjonell forvaltning. Ved å investere i gode forebyggende tiltak kan man redusere behovet for mer inngripende behandling betraktelig. Det er en langsiktig strategi som ikke bare sparer ressurser, men også bevarer mest mulig av kunstverkets originale materiale og autentisitet. Som det danske Nationalmuseet påpeker, er rådgivning om forebyggende tiltak en viktig del av deres tilbud, også til privatpersoner.
Når skaden er skjedd restaureringens etikk og praksis
Selv med de beste forholdsregler kan kunstverk bli skadet eller endres over tid på måter som krever aktiv behandling, også kalt intervensjon eller restaurering. Restaurering er altså en del av konserveringsfeltet, men fokuserer spesifikt på å behandle skader og gjenopprette verkets stabilitet og estetiske lesbarhet. Dette kan innebære alt fra forsiktig rensing av en skitten overflate, fjerning av en gulnet eller misfarget ferniss som forvrenger fargene, reparasjon av rifter i lerretet, festing av løs maling som står i fare for å falle av, til retusjering (inpainting) av områder der maling har gått tapt. Målet er å stabilisere verket og gjøre det forståelig og visuelt tilfredsstillende igjen, men alltid med dyp respekt for originalen.
Et viktig prinsipp i moderne konservering er reversibilitet. De materialene og metodene som brukes i en behandling, skal i størst mulig grad kunne fjernes igjen i fremtiden uten å skade originalen. Dette er fordi vår kunnskap og våre metoder stadig utvikles, og fremtidige konservatorer kan ha bedre eller mer skånsomme løsninger. Etiske dilemmaer er en konstant følgesvenn i restaureringsarbeidet. Hvor mye skal man gripe inn? Skal man fjerne alle spor av tidens tann, eller er aldringspatinaen en viktig del av verkets historie og autentisitet? Hvordan balanserer man behovet for stabilisering med respekten for kunstnerens opprinnelige intensjon? Som Portland Art Museum illustrerer med behandlingen av Monets ‘Waterlilies’, kan fjerning av en senere påført, ikke-original ferniss bringe verket nærmere kunstnerens visjon og opprinnelige fargepalett. Slike beslutninger krever grundige undersøkelser og diskusjoner mellom konservatorer, kunsthistorikere og kuratorer. Nøyaktig dokumentasjon av alle undersøkelser og tiltak er igjen avgjørende for ettertiden.
Vitenskap og innovasjon i konserveringens tjeneste
Konserveringsfaget står ikke stille. Tvert imot er det i kontinuerlig utvikling, drevet frem av vitenskapelig forskning og teknologisk innovasjon som gir stadig bedre verktøy for å forstå og bevare kunsten.
Avanserte analyse- og undersøkelsesmetoder
Som nevnt tidligere, gir teknikker som UVF, IRR og XRF konservatorer muligheten til å se ‘under’ overflaten uten å skade verket. Forskning på materialer og nedbrytningsprosesser er også avgjørende, spesielt for å takle utfordringene med moderne og samtidskunst med deres ofte komplekse og ustabile materialer. National Gallery Singapore sitt arbeid med å forstå materialbruken til kunstnere som Georgette Chen og Cheong Soo Pieng viser viktigheten av slik forskning for å utvikle egnede bevaringsstrategier. Ved Det Kongelige Akademi i Danmark lærer studentene å utføre kjemiske og fysiske analyser for å forstå maleriers sammensetning og nedbrytning, og de rekonstruerer til og med historiske teknikker for å få dypere innsikt.
Nye rense- og reparasjonsmetoder
Det som en gang ble gjort med enkle midler som brøddeig og vin (som ved tidlige rengjøringer av Det sixtinske kapell), gjøres i dag med langt mer sofistikerte og kontrollerte metoder. Som Scientific American beskriver, har laserablasjon – bruk av korte, kontrollerte laserpulser – blitt et presisjonsverktøy. Det kan fjerne uønskede overflatelag som sot eller forurensning uten å skade det sårbare, originale materialet under. Metoden er brukt på alt fra marmor og forgylt bronse (som Ghibertis Paradisporter i Firenze) til fresker i katakomber.
Nanoteknologi har også åpnet nye dører. Kjemikere som Piero Baglioni har utviklet mikroemulsjoner – ørsmå dråper av et organisk løsemiddel finfordelt i vann – som skånsomt og effektivt kan løse opp smuss eller gamle limstoffer uten å trenge dypt inn i materialet. Nanopartikler av kalsiumhydroksid kan trenge inn i porøse materialer som fresker eller kalkpuss og reagere kjemisk for å styrke strukturen innenfra, nesten som å reparere skjelettet i materialet. Forskere eksperimenterer til og med med spesialiserte, ufarlige bakterier. Disse kan påføres i en gel på overflater av stein eller veggmalerier, hvor de produserer enzymer som målrettet ‘spiser’ eller metaboliserer skadelige salter eller gamle limrester, og omdanner dem til ufarlige biprodukter. Denne metoden er blant annet brukt på fresker i Pisa.
Forskning på materialer og klima
En stor utfordring ligger i å forstå og bevare moderne materialer som akryl og plast, som ikke har den samme historikken og stabiliteten som tradisjonelle pigmenter og bindemidler. Forskning på hvordan disse materialene eldes og hvordan de best kan bevares er avgjørende. Samtidig utgjør klimaendringer en ny og alvorlig trussel mot kulturarven. Mer ekstremt vær, endrede temperaturer og fuktighetsnivåer krever ny forskning og nye strategier for å beskytte sårbare samlinger, et tema som også utforskes ved institusjoner som Det Kongelige Akademi.
Vokterne av vår felles hukommelse
Institusjoner og kompetanse
Arbeidet med å bevare vår kunstneriske kulturarv utføres av dedikerte fagfolk – konservatorer – ved museer, kulturarvsinstitusjoner og private verksteder. I Norge spiller institusjoner som Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) en viktig rolle, med spesiell ekspertise innen bevaring av kirkekunst og inventar, ofte i samarbeid med menighetsråd. Internasjonalt finnes lignende sentre, som Kunstkonserveringen i Danmark, som arbeider for å høyne standarden for bevaring gjennom rådgivning og behandling for museer og andre samlinger. Store museer som Moderna Museet, Portland Art Museum, og Museum of Fine Arts, Houston har egne konserveringsavdelinger som jobber tett med kuratorer og forskere for å sikre samlingenes fremtid.
Utdanning og etikk
Utdanning er fundamentalt for å sikre høy kompetanse i faget. Studieretninger som Kulturarv- og konserveringsstudier ved Universitetet i Oslo, og masterspesialiseringer som malerikonservering, gir fremtidige konservatorer den nødvendige teoretiske kunnskapen om materialer, nedbrytning og etikk, samt praktiske ferdigheter gjennom laboratoriearbeid og verkstedpraksis. Profesjonelle konservatorer følger gjerne etiske retningslinjer fastsatt av organisasjoner som Nordisk Konservatorforbund (NKF), noe som sikrer en høy faglig standard og respekt for kulturarven.
Et felles ansvar som strekker seg over generasjoner
Å bevare kunstverk handler om mye mer enn å ta vare på gamle gjenstander. Det handler om å ta vare på historier, ideer, skjønnhet og menneskelig uttrykkskraft. Kunsten gir oss innsikt i hvem vi har vært, hjelper oss å forstå hvem vi er, og inspirerer oss til å tenke nytt om fremtiden. Som det blir påpekt i en artikkel hos Kulturo, er bevaring av kunst en måte å sikre at denne verdifulle kilden til inspirasjon og kunnskap forblir tilgjengelig. Denne reisen gjennom kunstkonserveringens verden – fra den første nøye undersøkelsen og forståelsen av materialenes sårbarhet, via viktigheten av forebyggende tiltak, til de etiske dilemmaene ved restaurering og de fascinerende mulighetene som ligger i ny vitenskap og teknologi – viser hvor komplekst og avgjørende dette feltet er.
Ansvaret for dette ligger ikke bare hos museer og profesjonelle konservatorer med sin spesialiserte kunnskap og avanserte utstyr. Det er et felles ansvar som hviler på oss alle som samfunn. Enten vi eier kunst selv og følger råd om riktig oppbevaring i hjemmet, besøker utstillinger med nysgjerrighet og respekt, eller støtter kulturinstitusjoner som NIKU eller Nationalmuseet, kan vi bidra. Vi må skape en bevissthet rundt viktigheten av å verne om disse skattene. Kunstkonservering er en kontinuerlig dialog mellom fortidens skaperkraft, nåtid idens kunnskap og fremtidens behov – en dialog vi alle er en del av, og som sikrer at kunstens stemme kan fortsette å høres i generasjoner fremover. Ved å verdsette og støtte dette arbeidet, investerer vi i vår felles hukommelse og sørger for at fremtidige generasjoner også kan la seg berøre, utfordre og inspirere av kunstens utrolige kraft.
